En stein, et blad og noe vi ikke trenger å bære videre.
De går sammen ned til elven.
Vannet renner rolig videre ut i dalen,
som om det ikke har hastverk
med noe som helst.
Tekoppen hennes blinker to ganger,
og snart kommer glimrer
med et lite piknikteppe,
drikke og noe å spise.
De setter seg.
Dypper tærne
i det kalde vannet.
Mamma legger ginkgo-bladet
mellom dem på teppet.
Ved siden av det legger hun
en liten, glatt stein
hun fisker opp fra elvekanten.
«Siden det er Avveiingsdagen i dag», sier hun rolig,
«er det fint at vi kommer til elven,
der strømmer ting både til oss
og vekk fra oss.»
Hun ser bare på Erian.
Han tar steinen i hendene.
Den er kjølig først, så blir den varmere.
Han lar fingrene gli over overflaten.
Det er et hakk der.
Et lite spor.
Han finner en annen, mer kantete stein ved siden av seg
og gnir de to mot hverandre.
Sakte slipes hakket mindre.
Én runde til.
Og så en siste gang.
Så lar han hendene synke.
Han løfter ginkgo-bladet.
Det er lett.
Han snur det mellom fingrene,
kjenner årene som små linjer i bladet.
Et øyeblikk vurderer han å risse noe inn i det,
men lar være.
I stedet reiser han seg, går til elven
og legger bladet varsomt på overflaten.
Det flyter på elvevannet.
Han følger det med blikket mens det driver av gårde,
snurrer litt, dupper lett under vannoverflaten,
dukker opp igjen
og forsvinner en siste gang under vannet
før elven glir rundt en sving.
Mamma legger hånden på pannen hans.
Så på brystet.
«Vi bærer ikke alt videre», sier hun til slutt.
«Noe slipper vi.»
Erian plukker opp den glatte steinen.
Tommelen finner hakket
og han lar den sakte gli ned i lommen.
Utdrag fra «Historisk Avveiing» i Erian – en Tidløs Verden.
+%7C+Erian+%E2%80%93+en+Tidl%C3%B8s+Verden){kind=link}