Utdrag fra boken

Latteren får bordet til å gløde enda sterkere. Begge trekker hånden til seg igjen og skvetter så smått når en av trestammene beveger seg ved siden av dem. En luke, ikke større enn en tekopp, smetter opp, og ut svever en lysboble. Boblen driver søkende mellom dem. Lyset på innsiden leker fra side til side, som om det lytter og gransker dem. Så stanser den midt mellom dem, og Liv hvisker gjenkjennende: "En venneboble ..." Hun strekker hånden frem og nikker til Erian at han skal gjøre det samme. Håndflatene treffer boblen samtidig, og den åpner seg og drysser inn i huden deres - som rennende sand. Nydelige mønstre tegner seg på Erians underarm - en musikknote, sølvskinnende og levende. Han ser at Liv har den samme på sin arm. Så - en melodi. Ikke fra rommet, den kommer fra et sted inne i ham. På huden føles deyt som om noen spiller på tangenter. Liv gløtter bort på ham, hun hører det samme. "Bare vi to kan høre den", sier hun når melodien stanser. Hun løfter armen og blåser forsiktig på noten, og melodien våkner til live igjen - samtidig hos begge to.