Ikke bare beskytt barna. Bygg fremtiden med dem. Også KI.

Leve i øyeblikket. Fellesskap. Samarbeid. Leve i oppnåelse istedenfor i unngåelse.

Skal vi organisere samfunnet rundt frykt for det vi vil unngå, eller i kjærlighet til det vi ønsker å skape? For det å oppnå noe skjer ikke mens vi gjemmer oss. Vi er de voksne nå. Vi bygger rommene barna vokser opp i.

Vi voksne, nyhetene og skolene er ofte flinke til å lære barna hva de skal passe seg for. Men hva om vi først lærer dem hva som er verdt å bygge? Hva som er verdt å skape, ta vare på og forvandle?

Mange av oss er så opptatte at vi nesten aldri rekker å titte opp. Vi har satt kroppen i andregir og durer dagen rundt i gjøren. Vi svarer på meldinger, sjekker hva nytt som har skjedd, sjekker været og holder oversikt over alt som kan gå galt.

Vi kan vite hva som skjer i hele verden, og hva naboens bekjente mener om matprisene, men likevel stå foran kjøleskapet uten en plan.

Samtidig lærer vi barna våre om skjermer, kunstig intelligens, stress, ensomhet og dårlig mat. Vi lærer dem hva de må unngå for enhver pris, hva som kan skade dem og hva som ikke er lov.

Men er det her det burde starte?

Vi starter ikke et barns forhold til mat med giftige planter og sopp. Vi starter med et måltid. Med smak, lukt og varme hender rundt et bord. Vi lærer dem gleden ved mat fra hage og skog, tilberedning og fellesskap. Vi viser dem hva mat kan være når den bringer mennesker sammen.

Først senere lærer vi dem hva som er farlig. En viktig undergruppe, ikke selve fortellingen.

For jeg tror det gjør noe med oss hvilke bilder vi starter med.

Når vi lærer barna hva som får dem til å vokse, kjenner de selv igjen det som krymper dem. Vi lukker ikke øynene for det vanskelige. Men vi lar heller ikke frykten få male hele fremtiden alene.

Kanskje mye av det vi bekymrer oss for ikke bare er enkeltsaker vi må løse hver for seg. Kanskje det er symptomer på noe større: et fellesskap som har blitt for tynt.

Når fellesskapet blir sterkere, faller mange av symptomene bort uten innsats. Ikke «fiks deg selv». Ikke «bli din beste versjon».

Men: «La oss bygge bedre rom sammen.»

Da trenger vi ikke beskytte oss mot stadig flere ting. Vi begynner i stedet å høre sammen igjen.

Kan vi også si dette om teknologi? Om kunstig intelligens?

Norge har mulighet til å gjøre noe lignende det vi gjorde med oljen: gå inn tidlig, nasjonalt og med fellesskapets langsiktige interesser i sentrum. Ikke overlate premissene til private aktører alene. Ikke vente til uro og uår har lært oss det vi kunne forstått tidligere.

Vi kan gjøre det riktig første gang. Med egen plattform. Med sikkerhet bygget inn fra start. Med teknologi som blir allemannseie, ikke bare enda en privat motor for andres gevinst og kontroll.

Og jeg skal la være å si: hvor er politikerne?

For det lurer jeg ikke så mye på. Men hvor er forberedelsene deres på overgangstiden mens KI og roboter ruller inn? For dette har allerede begynt. Mye mer avansert enn robotstøvsugere, kundeserviceagenter og selvkjørende biler.

Hvordan ser fordelingen av godene ut for dem som trapper ned når KI trapper opp? Hva skjer når produktiviteten øker, men menneskene kanskje skal jobbe mindre? Og hvem eier det som trapper opp, slik at verdiene fortsatt kan komme befolkningen til gode der teknologien trer inn med hast og kraft?

I denne debatten trenger vi nei-sierne.

De som bremser. De som spør. De som sier: vent litt, hva mister vi hvis vi løper for fort?

Ikke for å stoppe konseptet, men fordi viktige verdier og sikkerhet må få plass i bilen før vi kjører av gårde.

Jeg er en boblende fremtidsentusiast som trenger en god nei-sier for å få et balansert sluttresultat. Men det vi ikke trenger, er at bremsene kobler seg fra bilen, tar seg selv under armen og drar hjem.

Da mangler nettopp den stemmen som trengs mest når fremtidens svinger blir for brå å ta uten bremser.

På samme måte trenger vi at barn og unge får reagere uten at vi stempler dem som vanskelige eller utilpasset til «voksenlivet».

Kanskje de noen ganger peker på det vi voksne har blitt for vant til.

At teknologi stjeler oppmerksomheten vår. At voksne alltid har for kort med tid. At bevegelse blir et atferdsproblem. At mat mister smaken av liv. At naturen blir noe vi besøker, men ikke lever i. Kanskje ingen av oss skal akseptere at KI må deles i to leire eller stemples som god eller ond. For slik stopper samtalen opp. De fleste har tross alt det samme ønsket: en god fremtid for menneskene som skal leve i den.

For hvis vi ikke deltar i samtalen om fremtiden, vil andre forme den for oss. De som eier teknologien. De som sitter med makten fra før. De som har størst økonomisk gevinst av visse typer utvikling.

Da kan vi bare håpe på at dette er de samme som også styrer med gode hjerteverdier.

Det er slettes ikke for tidlig å hente frem Øverlands ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv.» Enda.

La oss være tydelige på hva vi ønsker at teknologien skal gi oss, så vi kan fortsette å skape forventninger hos barna om fremtiden.

Vil vi ha mer tid med dem vi elsker? En mer menneskelig hverdag med nok ressurser? Mer nærhet til naturen? Mer rettferdig fordeling av muligheter? Mer rom for omsorg, kreativitet og fellesskap?

Etisk teknologi der retningen, tilgangen og gevinsten tilhører fellesskapet?

Føl det. Tenk det. Si det høyt. Spre det.

La det bli din fremtid.

Det er lett å være stolt av å være imot noe. Men kanskje vi også kan være stolte av å være dem som vipper fremtiden i riktig retning, enten det er med et nei eller et ja.

Ikke naive. Ikke ukritiske. Ikke frakoblet. Men skapende.

Ikke lenger handle i frykt for det vi vil unngå. Men i kjærlighet til det vi ønsker å oppnå.

Slik kan vi lære barna å tilnærme seg fremtidens verden med forventninger.

Kan du kjenne forskjellen?

Det ene gjør kroppen mindre. Det andre gir fremtiden mer plass.

Christine Getz, debutforfatter av barnebok.

Les om boken